Idealer på billigsalg?

Her en dag, nærmere bestemt fredag fra kl.16-19 satt jeg og Arne på Maxi. Det var ganske interessant. I mangelen på engasjerte meldte vi oss frivillig til å selge lodd til inntekt for rusarbeidet som kafe No.13 driver. Den kafeen betyr noe for meg. Den ble startet for 8 år siden av min kjære farfar og mange har gått inn og ut dørene i Erling Skjalgssonsgaten. Noen kommer seg ut av rushelvetet, andre ikke. Jeg lærer stadig farfar bedre å kjenne, ikke bare som farfar. Men som et målrettet, brennende engasjert og omsorgsfullt menneske. Han lærer meg ting. Nye sider av meg selv ser jeg også. Jeg har skjønt at oppveksten på Solbakken evangeliesenter faktisk har preget meg, tiden da mamma og pappa arbeidet der har virkelig gitt meg noe. Det merker jeg når jeg digger til "Snaren er sønder, fuglen er fri", "Takk for Golgata" og den slags. Nå har jeg nettopp lest bok om Lise og Ludvig Karlsen også. For noen fantastiske mennesker! De hadde et kall om å starte evangeliesenter. De hadde 20kr i egenkapital å starte med. Resten hjalp Gud dem med.

Jeg tenker på hvor underlig livet er. Vi er alle sårbare mennesker. Ingen av oss kjenner til morgendagen. Ingen vet. Ingen ønsker seg til rennestenen. Det finnes ikke A og B mennesker, det er noe vi har funnet opp selv. Fordommer som har blitt bygd opp over tid. Noen som husker uttrykket "jadar"? Det ble sagt om en gruppe mennesker i Sandnes. Vi har også sangen "Det er hull i gjerdet på Dale...." (Dale var psykiatrisk sykehus en gang, brukes for tiden til oppbevaring av asylsøkere). Jeg lover, jeg vil skrive ned et par linjer om Dale ved en annen anledning.
Poenget er; mennesker blir stigmatisert. Urettferdig behandlet. Prismerket. Jeg har en livsforsikring. Noen har da regnet seg frem til hvor mye livet mitt var verdt om jeg skulle komme ut for en uheldig hendelse som resulterte i at jeg døde. (Ok, jeg setter det kanskje litt på spissen). Hva er et menneskeliv verdt folkens?

Jeg ble skuffet da vi satt der å solgte lodd. Skuffet over meg selv, skuffet over andre mennesker som gikk forbi. Skuffet over holdninger. Jeg satt der, bak et lite bord med et par loddbøker, og et bord fylt med gevinster på min venstre side. Til å begynne med var jeg faktisk litt flau over å sitte der. Hvor mange 20åringer bruker en fredagskveld på loddsalg? Er ikke det slikt pensjonistene driver med? (ja, jeg mener de pensjonistene som IKKE har rømt landet til fordel for en tilværelse i sydelige strøk). Hvis vi er litt ærlige med oss selv, så syns vi gjerne at det er "harry" å selge lodd.
Jeg ble litt skuffet over at folk bare gikk forbi. Slik foregikk det; ektepar med fulle handlevognerkom mot oss, leste på skiltet, smilte rart til oss og gikk videre. Eller de fikk en plutselig trang til å ordne på skjerfet, se på mobilen. Ja, noen holdt til å med på å kræsje i veggen på andre siden av gangen på kjøpesenteret. Man kan si det sånn at mange kjente trangen til å stirre mot butikken tvers over gangen for oss, for så å haste videre.

Jeg vil ikke ta alle under en kam, men av og til kan man jo få et inntrykk av at folk er mer opptatt av seg selv. Av å forbruke mer og mer, skjemme bort barna sine, shoppe ny sofa en gang i året, pusse opp huset sitt mer enn nødvendig er, shoppe klær til dyra sine for "gøy". Men det er ikke alt som synes, for alt jeg vet så støtter alle hustandene i Sandnes en god sak. Hva vet vel jeg? Alt jeg ser er unnvikende blikk, rare smil og proppfulle handlevogner. For øvrig så vil jeg rette en stor takk til dem som stoppet opp for å støtte kampen mot rus!