Om å være pårørende til en rusmisbruker

Rusmidler er et av de verste samfunnsproblemene. De fleste kjenner eller vet om noen som havnet på skråplanet. Jeg har lenge ment det var best å ikke blogge om denne problematikken da jeg er svært personlig involvert i det. Det er ikke det at det var flaut å ha en rusavhengig mor. Ja, jeg har skammet meg over at mamma har et problem. Men etterhvert som årene har gått og jeg har modnes har jeg innsett at jeg og min familie faktisk ikke er alene om det. Jeg er ikke den eneste som vet hvor vondt det gjør å bli sviktet, valgt bort til fordel for et liv i rus fordi mamma ikke taklet livet. Jeg vet at det ikke er min eller søskene mine sin feil at hun skilte seg fra pappa. Det er ikke min feil at hun heller ville ha "frihet" eller hva det nå enn var. Faktisk så har jeg aldri fått svar på hvorfor.

Lenge var det særdeles vanskelig for meg å takle. Hvorfor? Hvordan kunne hun påføre sine egne barn den lidelsen? Belastningen har til tider vært uholdbar.
Jeg har falt ned på knærne. Jeg har grått. Jeg har spurt Gud om hvorfor vi måtte oppleve dette. Jeg vet enda ikke hvorfor. Men Gud har alltid holdt oss under sin beskyttelse. Fridd meg ut av angsten. Depresjonene. Gud har bredd sine vinger av kjærlighet over meg og trøstet meg. Og det vil Han fremdeles gjøre.
Jeg var 15 år da jeg fikk vite at mamma hadde sprukket. Jeg har gått inn og ut dørene både hos helsesøster på skolen, helsestasjonen for ungdom og hos psykologer. Men smerten er der likevel. Det verste har vært å lure på hvordan hun kunne gjøre det mot oss. Vi var jo barna hennes! Og pappa har alltid vært stabil, stø som en klippe. Prinsippfast og et fantastisk godt forbilde. Jeg er så utrolig stolt av ham!
Som barn av en rusmisbruker opplever man gjerne at vedkommende er ugjennkjennelig, forandret, ustabil i forhold til en, egoistisk, kynisk og manipulerende. Og ikke minst; man føler ikke lenger at mamma er glad i en. Jeg føler det i alle fall ikke. Jeg vet at man ikke bør gå rundt å føle på alt mulig rart. Men i min situasjon er det ingenting som tilsier at hun faktisk bryr seg. "På frukten skal treet kjennes", er det ikke sånn?

Jeg har gått mange runder med meg selv. Jeg har gått gjennom mange ting, flere faser. Da det ble meg kjent at mamma hadde et rusproblem, kjente jeg en dyp forrakt for henne. Hun skulle IKKE få en klem av meg. Jeg har vært utrolig skuffet over henne. Jeg har savnet henne. Jeg har vært bitter. Jeg har vendt meg mot Gud i raseri. Og jeg har kommet krypende tilbake til korsets fot. Jeg har forsøkt å ha et diplomatisk forhold til mamma. Men det gikk ikke.
Jeg kjenner ikke mamma. Hun kjenner ikke meg. Jeg er muligens blitt kald. For kort tid siden møtte hun endelig Gud på ny, det var forløsende. Men lenge varte det ikke før hun igjen spente buen og skjøt sine syrlige piler mot hjertet mitt. Mot det kjæreste jeg har; familien min.

Familien er grunnvollen i livet, den bør i alle fall være det.Familie; en kollektivistisk ide om styrken i felleskapet. Men hvor individet samtidig skal få dekket sine fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Familien er en gruppe av mennesker som aldri skal splittes opp. Familien er for meg viktigere enn alt annet her i denne verden. Jeg har verdens beste farfar som alltid lytter og som gir gode råd. Farmoren min skulle jeg gjerne likt å bli mer lik. Hun er et utrolig omsorgsfullt menneske. Og søskene mine er rett og slett en velsignelse. Vi har lært oss å holde sammen uansett. Og det er noe av det viktigste. Å ha en familie som elsker deg uansett, selv man aldri kan få det samme forholdet man hadde til sin mor. Det gjelder å finne verdier i livet, positive ting å rette fokuset på. Å skimte fyrtårnet midt i de verste stormer, og ikke miste fokus i livet.