Kontrastenes samfunn

Norge er i følge FN verdens beste land å bo i. Samtidig vet vi at 65 000 mennesker er kronisk fattige. 20 000 av disse er barn. I verdens rikeste land er 11 000 mennesker sprøytenarkomane, mens 6 200 mennesker mangler bolig. Oslo er faktisk den byen i Norden som har størst forskjell mellom fattig og rik.
En ting skremmer meg; marginene for at det enten skal gå bra eller dårlig er små. Alle kan være uheldige, alle kan havne i et destruktivt miljø. Noe jeg anser som et problem i Norge er rett og slett apatien, likegyldigheten og egoismen. Fakta er at de som først havner på skråplanet, de faller hardt. Det sies at man allerede på barnehagestadiet kan skille barna i kategorier. Man kan tidlig fange opp hvem som muligens kan bli sosiale utskudd. Spørsmålet er hvorvidt man er villig til å ta tak i problemene.

La meg gi et eksempel; For ganske lenge siden hadde Stavanger Aftenblad en sak om barn av rusmisbrukere. En artikkel handlet om en gutt på 4-5 år i Stavanger som måtte stå opp, kle seg og komme seg til barnehagen på egenhånd. Moren ruset seg, og hadde så absolutt en svekket omsorgsevne. Hvem ser disse barna?
Jeg tror at tiden er inne for å ta problemer på alvor. Norge er et godt land, men hva som skjuler seg bak husveggene vet vi lite om.

Jeg tror det er viktig at vi som enkeltmennesker begynner å bry oss, det handler om å se folk i tide og mobilisere voksne. En nøkkel kan være å ta utgangspunkt i frivillige, og bygge gode nettverk. Det er så viktig å prøve å berge barna FØR de når den kriminelle lavalder!
Vi har altfor lett for å sitte og se på all elendigheten, vi vet om rusmisbrukerne som vanker nede i sentrum, vi vet at ungdom i dag debuterer med alkohol tidligere enn før. Men gjør vi noe med det?

Vi kan sitte og klage så mye vil, vi kan sukke over våre ”håpløse politikere” til vår dødsdag.
La oss reise oss opp, se opp og bort fra våre egne liv. Det er på tide å bry seg. Vi sier at alle mennesker er likeverdige, så la oss handle på de ord vi sier! Det er ingen som velger å få et dårlig liv. Ingen har lyst til å ende opp som narkomane, sosial klienter, alkoholikere, psykiatriske pasienter eller prostituerte.
Vi har fått større, mer omfattende og synligere problemer i Norge, velferdssamfunnet.
Det finnes mennesker med en uverdig livssituasjon, noe vi snart må få øynene opp for.
Er du villig til å satse tid, krefter, og økonomi på de svakstilte i Norge? Vi kan ikke akseptere at så mange mennesker lider i verdens beste land.
Noe jeg anser som et faremoment i samfunnet vårt er fagfolk som blir så prektige at de ikke gjør noen ting. Fagfolk skal ikke gjemme seg bak fagforbundet.
La oss begynne å være sammen med folk som trenger et godt nettverk, la oss slå en ring av hjertevarme rundt dem som sliter med livet sitt.
Vi kan så mange teoretiske tiltak vi bare vil, men det vil aldri hjelpe dersom hodet og hjertet ikke er med!