Høsttanker

I det siste har jeg tenkt på hvor velsignet jeg er. Det er så lett å hengi seg til tunge og mørke tanker. Jeg er bare et menneske og det hender jeg mister fokus på grunn av negative ting som skjer. Høsten er deprimerende, jeg gruer meg til alle eksamensoppgavene som venter, og jeg er stadig bekymret for familien. Når vestlandsværet blusser opp til storm og tunge regnbyger, vanker hjertet mitt til Paraguay og alt jeg savner. Men likevel, Gud er trofast! Han holder løftene, og Han holder sin hånd over meg.

Sist helg var det Latin-Amerika konferanse i menigheten min, Klippen. Og jeg fikk besøk av min aller beste vennine, Inger. Jeg hadde lenge gledet meg til det. Det var en fantastisk helg med mye fokus på misjonskallet. Jeg traff igjen mange gamle misjonærvenner fra Paraguay, det var ubeskrivelig gøy! Lørdagsmøtet var sterkt, Gud var så tydelig tilstede. Jeg kan ikke huske sist jeg opplevde noe så oppløftende. Det var kjipt å ta farvel med min tidligere internatmor. Hun klemte meg lenge og vi gråt. Andre klemte meg med tårer i øynene og minnet meg på hvor trofast og kjærlig Gud er. Det var i det hele tatt en sterk opplevelse.

For en uke siden gikk vi i fakkeltog for overdosedødsfall som har vært, og for å minnes våre kjære som er fanget i rus-helvetet. Gatepresten i byen holdt en liten appell/andakt. Etter fakkeltoget og misjonskonferansen har et skriftsted brent seg fast i meg: "Se hvor de elsker hverandre!"

Gud elsket oss først, derfor skylder også vi å elske hverandre. Ha en velsignet uke folkens! <3