Maskerade ballet

Jeg føler meg så ensom her blant alle de tilsynelatende lykkelige menneskene. Hvorfor er det ingen som kan ta meg under sine vinger? Mine følelser preger hverdagen min, som alltid. Jeg hater disse følelsene, svimmelheten som tar tak i meg. Jeg forakter frykten som reduserer mitt sosiale liv, den er der alltid.
Frykten kontrollerer hverdagen min, humøret, matlysten. ALT!
Vi har vel alle våre ting å slite med, det er vel en slags trøst i en håpløs tilværelse. Slik jeg ser det, kan et menneske ha mange ansikter. Eller masker, kall det hva du vil. Disse maskene er skapt av oss selv og brukes til stadighet. Det skal visst ikke være noe problem å leve i dette århundret. Har du et problem, ta på deg den masken du vil og kast deg ut i ditt kjøds lyster! Jeg selv er godt kjent med denne leken vi har diktet opp, og spiller den ofte.

Ettersom årene har gått, er jeg blitt kjent med mange sider ved meg selv.
Jeg har funnet mine masker. Jeg har funnet mine roller. Vet du hvilke jeg spiller på livets scene? Vel, den første er ”fluen på veggen”. Det er nok den rollen jeg startet med som tenåring. Når man ikke har så god selvtillit, er den grei å bruke. Rollen går ut på å kamuflere seg så godt som overhodet mulig, man skal ikke synes!
Husk det, alltid.
Når jeg er flue på veggen, sitter jeg og observerer. Gjerne litt tilbaketrukket. Jeg fant fort ut at det har sine fordeler og se fornøyd ut, og nikke med hodet et par ganger slik at de andre tror at du er delaktig i den sosiale sammenhengen. Husk at man skal skjule seg selv så godt man kan. Derfor kan man ikke feile i denne rollen. Du vil vel ikke miste ansikt? Fordelen med å være observatør, er at man får med seg alt, suger til seg inntrykkene. Men for all del, aldri gi uttrykk for de inntrykk du fanger opp.

Maske nummer to er likegyldighet. Denne er fin å ta på seg dersom man har opplevd en del vonde ting i livets dans. Jeg er en flittig bruker også av denne. Når jeg tenker meg om, så har jeg hatt likegyldighet i skrinet mitt av masker i mange år. Husker hvordan venner skuffet meg. Jeg kjenner enda den stikkende smerten av å se min beste venn snu ryggen til meg, fortiden jager meg. For ikke å snakke om de vonde minnene om kjærligheten som skjøt min hud full av giftige piler og bedøvde meg. Kjærligheten som bedro meg, og kjærligheten som misbrukte både min kropp og sjel. Man lærer fort at verden er ond. Jeg forstod raskt at man ikke kan stole på noen, men det finnes visse unntak. Men jeg innser at det kan være temmelig komplisert å finne disse unntakene hvor man faktisk kan ha tillit. Å sette opp en maske av likegyldighet er ikke til å anbefale. Men en ting er sikkert, det virker der og da. La meg få være såpass ærlig å nevne litt diskret at det finnes bivirkninger ved bruk av likegyldighet. Etter å ha satt opp et likegyldig ansikt, og holdt den fasaden en stund, føler man seg gjerne litt ensom.
Et kjennetegn er tomheten som kommer og inntar deg med et kaldt kvelertak. Men er det noe å bry seg om så lenge man er i stand til å holde masken på plass så lenge det trengs?

Jeg vet ikke. Jeg begynner å bli litt sliten av å spille roller. Det var veldig spennende å begynne med. I starten var det virkelig en betryggelse for min knuste sjel. Men du vet at alt har sin ende, også dette. Etter å ha vært en stund på maskerade ballets dansegulv, kan man bli litt svimmel.
Jeg er mektig imponert over de menneskene som takler en hverdag uten masker. Kan tenke meg at det er fantastisk, slippe å stresse med å hele tiden bytte disse slitsomme og falske rollene. For det er det de er; falske! Men det er minimalt av dem som opplyser deg om det, og de som forsøker å løfte sannhetens røst, blir nærmest hengt. Vennligst ikke ta meg bokstavelig. Jeg tror du er smart nok til å forstå det, hvis det ikke bare er en maske du har lært deg å håndtere da. I så fall; gratulerer! Velkommen i klubben av falske mennesker.
For øvrig så er jeg veldig lei av visse ideologier i dette samfunnet som vi selv har funnet opp, som at vi skal være oppegående, yte alt, gi maksimalt av oss selv allerede fra fødselen av. Jeg orker ikke mer, er sliten…..

Hvorfor har vi mennesker rotet det til for oss selv? Hva er denne kraften som driver oss til å begå det vi kaller ”umenneskelige” handlinger? Jeg forstår ikke hvorfor vi kaller grusomme ting ”umenneskelige handlinger”, mener man da at mennesket er godt? At vi ikke har onde tanker og handlinger? Jeg er helt overbevist om at det finnes gode mennesker, hjertevarme personer som bryr seg om andre enn seg selv. Noen ganger begår vi overgrep på andre uten å tenke over det selv. Jeg vet en del om det. Hvor mange mennesker har jeg ikke vært i kontakt med som ønsket å gjøre meg godt, men som heller såret meg mer? Livet føles meningsløst.