14.juni 2008

...Vil for alltid være en dag jeg husker.
Dagen startet med en god frokost sammen med min aller beste venn og forlover, Inger. Så bar det avgårde til Sachs hvor frisør Maria stylet oss opp. Det var noen fantastisk nervepirrende timer frem til pappa kom og hentet oss. Det føltes som en liten evighet da jeg og pappa ventet i gangen på Klippen. Men så var det på tide å gå inn. Sommerfuglene danset i magen min, halsen min snørte seg, og jeg klarte såvidt å holde tårene tilbake da jeg og pappa sakte men sikkert gikk opp midtgangen. Der fremme ventet farfar, Inger, Helge og ikke minst; Arne.
Farfar holdt en gripende tale om kjærligheten som utholder alt, tror alt og som håper alt. Og om solidaritet. Det var en ubeskrivelig god følelse å love Arne evig troskap...
Da Lise og Solveig sang velsignelsen på slutten, klarte jeg ikke lenger å holde tårene tilbake. Det var så sterkt, så vakkert! Jeg har ikke ord...


Da vi ankom Jærgården, stod alle gjestene klare til å ta imot oss med såpebobler og sang! Det var utrolig vakkert! (Jeg hadde opprinnelig kjøpt såpeboblene til bruk ute på trappen etter vielsen, men da det regnet mye,var ikke det en mulighet. Noe jeg syntes var dumt.)Men vi ble mildt sagt overrasket av smilende ansikter og såpebobler da vi ankom bryllupsfesten. Resten av kvelden og natten raste avgårde. Vi ble beæret med 7 taler forutenom Arne sin tale til bruden.
Jeg kommer aldri til å glemme all den hjelpen vi fikk i forbindelse med dagen i vårt liv. Foreldrene våre som ordnet og styrte, svogeren min som briljerte som toastmaster, vennene våre som hjalp til med alt mulig og ikke minst; Inger som hjalp meg på toalettet (!) Det var fryktelig morsomt. ("Neeeei, sløret faller i dassen! ...Puh, det gikk bra.") Nå skal det sies at Inger hjalp meg med langt mer enn å utføre mitt fornødne på toalettet. Hun var den beste forloveren jeg kunne hatt.

Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at det var den beste dagen i mitt liv.
Når jeg nå tenker tilbake, er jeg takknemlig,rørt og full av inntrykk og gode minner. Min oldefar på 88 år beæret meg og Arne med å spille vakre toner på munnspillet. Han avsluttet med "Navnet Jesus blekner aldri" og hans øyner var blanke av tårer. Jeg har ikke ord for hvor gripende det var...

Hvordan det føles å være gift? Spør meg igjen når sølvbryllupsdagen vår nærmer seg.
For øyeblikket svever jeg av lykke.