Sukk!

Jeg har akkurat lagt fra meg den vakreste boken jeg har lest på lenge, Cecilia Samartins "Drømmehjerte". Boken handler om to kusiner på Cuba, som skilles av revolusjonen på 1960-tallet. Nora flykter til USA med familien sin, mens Alicia blir igjen på Cuba. Boken peker på de faktiske menneskelige skjebnene midt i den politiske smørja. Jeg kan ikke huske sist jeg ble så rørt av en bok, den slår til og med "Drageløperen". Ok, så sjarmeres jeg i senk av de himmelske beskrivelsene av Cuba, øya Nora hengir sitt virkelige hjerte til. Jeg kan anbefale boken på det sterkeste! Faktisk så bør man lese en slik bok, den taler sterkt om hvordan en politisk røre av en (maldito) revolusjon påvirker alt fra de små til de store tingene i et menneskes liv. Jeg gråt meg gjennom boken, men det var godt å gråte over de menneskelige skjebnene. Det som slo meg flere ganger mens jeg leste boken var; hvordan kan man elske hjemlandet sitt så høyt? Jeg for min del har ikke et sånt forhold til Norge, men det er trolig andre grunner til det. Jeg sitter igjen med et sårt og verkende hjerte etter å ha lest om tapre mødre og barske menn som stod opp for det familien og landet sitt.